Turer 2018

Høsttur ved Christianiafjorden

Søndag 16. september 2018

Tema for Asbjørnsenselskapets høsttur var Asbjørnsens forhold til Chrisitianiafjorden. 

Vi 38 som deltok fikk en meget innholdsrik dag. I bussen ønsket Erik Henning Edvardsen oss hjertelig velkommen, og overlot ordet til Jorunn Vandvik Johnsen. Hun fortalte om Asbjørnsen planer om en karriere som havforsker, noe som Erik Henning Edvardsen utdypet senere på dagen. 

Først fikk vi  om hans forhold til fjorden i Huldreeventyr og Folkesagn, 1859. ”Julebesøket i prestegården”, først utgitt i Juletræet1851, er et barndomsminne. Rammefortellingen handler om da han en julaften dro med søstrene på sledefart utover fjorden. Fryd blander seg med uhygge når de ser ulv i måneskinnet. Men frem kommer de, til festlig lag med eventyr og sagn hos presten. At han beundrer prestegårdens feiring og sammenligner den med det som mangler i hans eget hjem, blir strøket i senere utgaver. Det var vel sårt. 

Makrelldorghar også rammefortelling fra opplevelser på sjøen med losen på Hvaler.Det er lagt i munnen på hans venn, Frederik Schübeler, som ga Asbjørnsen sagnet om de tre sjømannskonene som er trollkjerringer og vil sende stormkast på skuta så mennene omkommer. Det ender med at jungmannen redder dem med magisk bruk av tre favner bjørkeved, og konene deres forsvant for alltid..

Og så det tredje sagnet som ble trykt i ”På høyden av Aleksandria”, Juletræet1852. Da er rammen i Middelhavet, på korvetten Ørnen. Og på den måten knyttes vi til Asbjørnsens planer om å bli havforsker. Han hadde fått stipend for å drive zoologiske undersøkelser, og i 1849 mønstrer han på korvetten for å tjene penger og samle materiale for å styrke sine muligheter til å få stilling ved universitetet. Her kommer han til den berømte marinbiologiske stasjonen i Napoli og knytter verdifulle kontakter til Zoologisk museum i Christiania. Videre med Ørnen kommer de like oppunder jul til Egypt. Utenfor Aleksandria er det storm, så de blir liggende å krysse på høyden av byen i 8 dager mens de ventet på å kunne komme inn i havnen. Julen nærmer seg, og alle lengter hjem. Og mens storm uler,  kommer de i snakk om trollkjerringer og nisser. Her dukker jungmannen og de tre trollkjerringene fra Hvaler opp igjen, og også heksebrenning og nøkken og annet fælt. Det handler om kjente trakter i fjorden. På Håøya blander Ekebergkongen seg i leken, han gjør ofte det. 

De kommer i land i Aleksandria, og Asbjørnsen drar til Kairo. Der treffer han tilfeldigvis en kjenning, maleren Hans Johan Fredrik Berg. Til glede også for Asbjørnsenselskapet, ellers hadde vi ikke hatt den fornøyelige akvarellen som pryder forsiden av Juletræet 2008. Her ser vi begge ridende i full fart på esel, Asbjørnsen foran, rund og sikker, og maleren bak med malerskrinet under armen.

Og vi er fremme ved reisens første mål, Universitets biologiske stasjon i Drøbak. Her blir vi tatt imot av bestyrer Hans Erik Karlsen og driftstekniker Grete Sørnes. De er godt forberedt, med kaffe, kaker, møblering for vår store gruppe utendørs, og levende fortelling om stasjonens historie og relasjon til Asbjørnsen og hans tid. 

Gjestfriheten gjelder for hele huset, og for et hus! Et forskningens kråkeslott i vannkanten. Huset ble bygget i 1894 som forskningsstasjon, og fungerer slik i dag også. Båten ligger utenfor, fiskekarene står på kaien og i kjelleren, vi ser hvitting i saltvannskaret og elefantfisk i ferskvannskaret. I de mange etasjene er det arbeidsplasser for studenter og forskere.  Og utsiktstårn på toppen.

Allerede på 1850-tallet er man bekymret for forvaltningen av ressursene i havet og muligheten for overfiske. Her kreves nasjonal innsats og forskning. Miljøet vokser omkring Michael Sars, og får vind i seilene når hans svigersønn Nansen engasjerer seg i saken. Og Asbjørnsen er med i denne gruppen av forskere. Men han mangler akademisk forankring, og må skuffet akseptere at han ikke får de stipender og stillinger som han behøver. 

Men han gir ikke opp allikevel. Han deltar i arbeidet, finner sjeldne koraller i fjorden utenfor Oscarsborg, og blir til slutt berømt for sitt funn av den vakre sjøstjernen Brisinga i Hardangerfjorden i 1853. Men han aksepterer at han ikke kan bli marinbiolog, og går videre med formidling av forskning, forklarer Darwin for folket, og utvikler andre av sine interesser. Det er jo ikke bare havet som er nasjonens interesse, men også skogbruket. Asbjørnsen blir forstmann og skriver lærebok om skogbruk og tømmerdrift. Senere blir han Statens torvmester og reiser landet rundt for å sette i gang torvindustri.

Og hele tiden arbeider han med eventyrene. Det er i alle år en kjær hobby, men aldri et levebrød. Likevel er det det som vi tenker er hans store livsverk. 

Mens vi står der i hagen og tar inn alt dette så går Christian Radich forbi innover fjorden, vi har det fint i Drøbak. 

Så går turen med ferge over til Oscarsborg, og nye opplevelser. Pensjonert kommandør Morten Svinndal formidler festningens historie, utvikling av Oscarsborg som forsvar av hovedstaden siden 1600-tallet, og byggingen av dagens festning i 1846. Han viser ulike generasjoner av kanoner, fra glattforet munnladning til rifler og bakladning. En bombekanonon er en kanon med kuler fylt med sprengstoff. Kanoners kalibre angis ved diameteren ytterst i røret. Nå vet vi hva som hendte der inne ved dagens Aker brygge omkring 1890 da kanonen Moses fikk sitt navn. 

Inne i museet fikk vi levende fortelling om den 9. april 1940 og senkningen av Blücher. Alle sendte tanker til oberst Birger Eriksen som gjorde at Regjering, Storting, Kongehus og gullbeholdningen kunne komme seg unna. Etter museumsvandringen fikk vi mat i Havnekroa, og så var vi tilbake til Asbjørnsen igjen. Vi satt midt i eventyrriket med Håøya i sikte. Vi merker oss at Asbjørnsen har fusket litt og blandet flere sagn, men for denne folkloristiske synd har han biktet seg i Juletræet1852. Vi tilgir så gjerne.

Det ble igjen slått fast at Asbjørnsen ikke var amatør i naturvitenskapens verden, men det ble allikevel forstvesenet som ble yrkeskarrieren. 

Så avslutter vi med informasjon om at årsskriftet snart er klart, og om planene for neste års tur i Asbjørnsens fotspor. Da drar vi kanskje til det som den gang het Vestlandet, mer kan referentene ikke røpe.

I regnet tar vi ferge til Drøbak, og bussen hjem. Vi har hatt en herlig dag ved fjorden.

Referenter: Signe Holta Ringertz og Bjørn Andreassen

Vårtur til Romerike

Søndag 3. juni 2018

Asbjørnsenselskapets vårtur ble en strålende sommertur, med 40 deltagere. Målet var eventyrskatten på Gamle Hvam museum, og den gamle bygdemøllen Slora Mølle. Og som vanlig på våre turer var dagen mettet med opplevelser, eventyr og nye kunnskaper nær sagt rundt hver sving. 

Og det ble mye svinger. Veivalget var i Asbjørnsens ånd helt fra starten da vi passerte Tøyen, der han yndet å gå i hagen. Vi kjørte den gamle veien ut av Oslo, Groruddalen, Gjelleråsen, Kjeller, og til Skedsmo. Erik Henning Edvardsen levendegjorde hvordan Asbjørnsen som 22-åring ikke klarte studenteksamen, han strøk i gresk og andre emner, og måtte finne en utvei. Den fant han som huslærer på Børke gård i Sørum i 1833. Og her starter hans interesse for folkeeventyrene, samtidig, men uavhengig av at Moe på sin kant utviklet samme interesse. Anders Faye utga dette året den første norske folkeminneboken, og Asbjørnsen begynte å dele sine funn av folkeeventyr med Faye. Edvardsen leste eventyret om Puselodden, der overnaturlige evner ble brukt klokt, både til å spinne og brodere.

Og så fikk vi den romantiske historien om Asbjørnsens forelskelse og hemmelige forlovelse med Lina på Fjelstad gård. Og alt fikk vi se, hvordan gårdene lå, og hvordan Asbjørnsen tok seg over Heksebergfjellet for å besøke sin utkårede. Romantikken varte ikke, hun ble til slutt gift med den 15 år eldre lensmannen og fikk 9 barn. Og Heksebergfjellet er i dag utbygget med et stort boligfelt. Men det er fortsatt en vakker trakt. Og smale veier, og for lavt under veibroene. Men sjåfør Håvard var helt upåvirket, og kunne både rygge og snu der ingen skulle tru.

Dag Winding-Sørensen er vår lokale veiviser og historieformidler. Ved Skedsmo middelalderkirke ser vi huset til Romerike historielag, og minnebauta over slaget mellom Hellig Olav og Romeriksbøndene, som Olav vant. Nå kjører vi på oldtidsveien, og i det fjerne ser vi bygdeborgen på fjellet Farshatten. Vi kjører på broer over elver der det før var fergeleie, og på veien over tunellen der flytoget går. Alt er historisk og vakkert. 

Edvardsen gir oss eventyret Smørball, som siden ble til Smørbukk. Han som var så tykk og fet at trollet ville lage suppe på han. Men i stedet ble det husets datter som det ble kokt suppe på. Dattersodd, som det heter i Smørbukk.

Gamle Hvam museum er et imponerende anlegg som står der det alltid har stått, som den tidligere storgården Store Hvam. I festsalen, som Arnstein Arneberg har laget av loftet på det store svalgangshuset, venter kaffe og kaker, og kulturformidling på sitt beste. Leder i Romerike historielag Tom Halvorsen forteller hvordan de fant eventyrskatten. Han hadde fattet interesse for historier fra Tomter som inngikk i boka Norsk sagukunst, utgitt av Rickard Berge i 1924. Og hvordan kom historiene dit? Historiene var fortalt av bestemor Inger Marie på plassen Fallet under Hvam. Barnebarnet Anna utvandret til Amerika i 1911. I årene 1920-25 skrev hun ned de historiene hun husket. Og så fikk hun kjennskap til Rickard Berge, og sendte et brev med spørsmål om han var interessert i disse eventyrene, som ikke fantes i Asbjørnsen og Moes samlinger. 

Han var interessert, og ga ut noen av historiene i 1924 og i 1925. Resten la han i arkivet. Og der lå de, i kjelleren på Telemark museum i Skien, der Rickard Berge i sin tid var konservator. Tom skaffet kopier av de 350 sidene, og ga materialet videre til Gamle Hvam museum.

Og så kan noe skje. Astrid Skedsmo trer frem. Hun var til stede da Tom kom med kopiene, og etter to år var tiden moden, hun begynte å arbeide med materialet. Med Astrid, stedsansvarlig på museet, i førersetet, og gode medarbeidere og hjelpere, har det blitt en fantastisk bok av Annas fortellinger. Og Astrid gir oss prøve på at hun er en eventyrfortellerske selv!

Vi nyter sommerdagen, og museets samlinger av gårdsredskap og annet, før vi drar videre. I bussen undrer vi oss over at Asbjørnsen har gått glipp av alt dette materialet, rett i nærheten av der han ferdes. Men med årvåkne og interesserte folk, og heldige tilfeldigheter, så fantes materialet bevart allikevel. Vi er mange som nå kan kose oss med våre bøker. Vipps er bra!

Vi drar over Glomma til Slora Mølle, der Winding-Sørensen er leder for venneforeningen. Og der har entusiastene duket opp både mat og opplevelse. Vi får se mølla i drift, og glede oss over det som er der, og alt som skal komme. Alt sammen verdt en ekstra tur. Og tusen takk for den gode lapskausen.

Nå vender vi hjemover, men har mye å se på veien. Blaker skanse passeres, og Winding-Sørensen er kyndig på området svensk-norsk militærhistorie.  Og på mye annet, jordbrukspolitikk, og Asbjørnsens interesse for primærnæringene. Alle kan grunne over moderne tiders bakkeplanering. Jordene ligger så tørre og kornet ser ut til å spire forgjeves. Naturen i de gamle ravinedalene klarte seg bedre, vann i dalene og tørke på ryggene ga et mer variert jordbruk.

Vi får mye spennende informasjon om distriktet, og vakre utsikter. Bingen lenser er et flott syn og et minne om tømmerdriften vel så viktig som de fredede Fetsund lenser. Og så får vi oss en tur til Romerike vannverks ytterst post. Her slutter veien, og her er det ikke snuplass. 

Winding-Sørensen går av på Sørumsand, og får med seg en stor applaus til takk for sin innsats. 

Vi får en siste hilsen fra Asbjørnsen om troll og heksers makt, igjen formidlet at Edvardsen, og lander i Oslo kl 1830. Asbjørnsenselskapet har gitt oss en fantastisk dag, nok en gang, Takk til hele styret, og en særlig hilsen til Jorunn Vandvik Johnsen fra fornøyde turdeltagere. 

SHR&BA