Turer 2013

I Asbjørnsens fotspor til Røyken

Asbjørnsenselskapet høsttur 2013

Turen ble arrangert lørdag 21. september, og hovedmålet var Røyken.Turen var lagt opp og ble ledet av Inger Drengsrud Førde og Jorunn Vandvik Johnsen, som har gjort et grundig forarbeid.

38 deltagere ble hentet i Oslo, på Lysaker og Ramstadsletta. 2 stilte direkte på Kornmagasinet.

Jorunn ønsket velkommen og gav en kort informasjon om hva vi skulle oppleve. Inger møtte oss på Slemmestad.

Røyken var et av Asbjørnsens første samle-områder. Alt i 1837 under et besøk hos vennen, G. Truldsen på Kjekstad gård, fikk han verdifulle eventyr og sagn. Til jul gir han et de første eventyrene og sagnene i Nor, selve “urboka”. Vi skal gå i hans fotspor på denne turen, men også oppleve andre sider av kommunen.

Som marinbiolog ville Asbjørnsen vært meget interesseert i vårt første stopp ved sjøbunnfeltet ved Slemmestad idrettsarena. Hele skråningen der det var planlagt å bygge en tribune til idrettsplassen, viste seg å være sjøbunn datert 465 millioner år tilbake i tid. På den tiden, ordovicium, lå Slemmestad der Påskeøyene ligger i dag, 30 grader sør for ekvator.

Nu kunne vi besiktige fossiler av skjelldekte blekksprut, trilobitter og spor av muslinger. Området er vernet og fredet.

Isproduksjon og eksport gjorde Røyken til en rik bygd. Båter til transport ble bygget lokalt. På det meste hadde de over 60 båter. Ingen av dem finnes i dag. Sannsynligvis forliste alle, tror man.Inger er Røykenbøring og fortalte om de lokale steder etterhvert som vi passerte. Ved Båtstø pekte Inger ut en rekke idylliske “isdammer”, hvor det hadde vært stor isproduksjon, nå en idyll med nøkkeroser og vannliljer.

Ved Åros så vi over mot Håøya og øyene i Vestfjorden som lå badet i sol, et vakkert stykke Norge.Til den første er det knyttet mange sagn som ble lest opp i bussen. Jorunn fortalte levende  sagnet om Trollbryllupet på Håøya, om losassistenten som rodde trollet over fjorden, om kapproing med nøkken som rodde en halv båt. Vi så det hele for oss og gjennom Jorunn kunne vi sanse Asbjørnsens glede ved å notere og gjenfortelle sagnet.

I Røyken besøkte vi Kornmagasinet, hvor Historielaget ved Kåre Selvik serverte oss biter av bygdas historie, og dugnadsgjengen disket opp med kaffe og hjemmebakte vafler. Tone Borchgrevink fortalte om sine  barndomsminner fra Slemmestad sementfabrikk der hennes bestefar var regnskapsansvarlig.

Røyken historielag har også laget et museum i 2. etasje av Kornmagasinet der vi gjenkjente både fordums ski, kjelker, leker og håndarbeid samt husgeråd. De har også en stor samling av verktøy brukt til issaging.

Vi takket Selvik for hans interessante innføring i Røykens historie, ledsaget av fine bilder fra fordums tider, og overrakte Historielaget en gave fra Asbjørnsenselskapet.

Jorunn leste deretter sagnene om Røykenpresten slik Asbjørnsen gjengir dem i “Plankekjørerne”, før turen gikk videre til den praktfulle Røyken middelalderkirke, der Røykenpresten Christian Holst, «Kristian Svartserk», virket i  50 år. Han var så dyktig at mange trodde han måtte ha Svarteboka, og blant allmuen fikk han ry som trollmann. Jan Faye Braadland fortalte om sin tippoldefar Anders Faye, hans liv på prestegården hvor han bodde hos Holsts fra han var 10 til 13 år, hva som førte til at han ble den første utgiver  av sagn i Norge og at han selv mente årene I Røyken var avgjørende for hans interesse. Han ble en forløper og inspirator for Asbjørnsen i så måte. Inger fortalte fra kirkens historie.

I prestegårdstunet holdt Jorunn et levende og informativt innlegg om Olea Crøger, som kom hit som prestedatter da hennes far ble prest etter Holst. I 1830 dør faren, og hun med to søstre flytter tilbake til Telemark. Hennes betydning for innsamlingen av folkeviser og folkemusikk var stor, noe Olea Crøger som kvinne ikke ble kreditert for av samtiden. “Sentral, men usynlig”. Skulle gjerne vite mer om både Faye og Crøger.

Kjekstad gård ligger som et eventyrslott. Her var Asbjørnsen gjest i1837, 1840 og 41, vet vi. Vi kjørte inn på tunet, men snudde da “kongen ikke var hjemme”.

Vi kom frem til Ingers odelsgård Brøholt, hennes og ektemannen Reidars gård, til lunsj. Brøholt er i dag hjortefarm. Vi fikk servert hjortegryte og deretter kalvedans. Reidar hadde laget kalvedans helt etter Clemens Bonifacius’ oppskrift.

Reidar fortalte levende om hjortedrift, om bukker og brunst, om koller og kalver, og Inger om gårdens gamle historie. Blant annet er det funnet en Harald Hardråde-mynt på eiendommen.

Vi skulle ha stoppet ved Huseby gård og sett gravhaugene og kilden og høre St. Hallvard-sagn. Dette får vi ha tilgode. Mette og trette og fulle av inntrykk ble vi kjørt tilbake til våre ulike utgangspunkt.

Takk til Jorunn og Inger for en vellykket og godt tilrettelagt tur.

referent Nanna Biørnstad

foto Essi Frydenlund

Referat fra vårturen 2013 – som ble en sommertur til Ringerike og Mo gård

16. JUNI. 

Etter en heller kald og våt forsommer var det en sann fryd for noe over 40 bussinger (noen av de 45 deltagerne kom etter i egen bil) å sette seg inn i S-buss, vår gamle kjenning som merkelig nok forandrer seg hver gang vi møtes, i St. Olavs gate. Det var fristende å ta i med «Seterjentens søndag» («På solen jeg ser»), ikke minst med tanke på at det var Jørgen Moes 200-årsdag som skulle markeres. (Dagen var riktignok 22. april, men arrangementsmessig var juni betydelig bedre egnet). Men det ble med tanken, og Ringstrøm framførte (som vanlig) Falle Landers vise i stedet.

Vi var perfekt i rute da vi kom til Sundvollen og ble invitert inn i det nylig gjenreiste Røysehuset, hovedbygningen på et velholdt gardsbruk fra midten av 1800-tallet, gitt som gave til Hole historielag, hentet i løs vekt og satt opp på et velegnet sted nær Sundvolden Hotell av ildsjeler fra laget. Det ble trangt og intimt i stuene med kaffe og deilige vafler. All honnør til historielaget som også stilte med fortellere som berettet om strevet med å få huset på plass! Dette er et flott utgangspunkt for et friluftsmuseum for Hole og Røyse.

Neste post på turen var Ringerikes Museum, der Preben Johannesen engasjert fortalte om bygda, om prestegården, om svenskene i 1716, Anna Colbjørnsdatter og ektemannen, den lærde Jonas Ramus, og om seminaret der P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe møttes. Undervisningen foregikk i storstua der vi var samlet, og etter all sannsynlighet bodde Asbjørnsen i et av de mange små husene i nærheten mens han var der. Moe bodde selvsagt hjemme på Mo. Mye spennende informasjon etterfulgt av mange spørsmål og svar.

Dagens høydepunkt ble vel likevel det vi hadde regnet med, Gudbrand Hvattums spill «Jørgen Moe på eventyrgården», som begynte klokka 13 på Mo gård. Hvattums mange spill, de fleste historiske, er blitt en tradisjon som bygda slutter helhjertet opp om, både som skuespillere og som alle slags hjelpere for øvrig, så det skal godt gjøres om de ikke blir vellykte. Og det var absolutt ingenting å utsette på kvaliteten denne gangen heller. Her møtte vi hele den store familien Moe og arbeiderne på gården, budeier og seterjenter, brudepar og embetsmenn, spellemenn og skolebarn. Asbjørnsen ruvet midt oppi det hele, og figurer fra Moes diktning dukket opp, både Store Beate, Viggo Viking, Hans Grenader og Blomster-Ole. Og en bukett unge og vakre huldre danset forførende og intenst til veltilpasset tonefølge. Musikken var i det hele tatt av beste sort. Alt i alt var det en virkelig flott markering av Moe. Og været var til de grader med på å gjøre det til en opplevelse.