Turer 2010

Vandring i Asbjørnsens Christiania

REFERAT FRAASBJØRNSENSELSKAPETS HØSTTUR 19. SEPTEMBER 2010

Vi møttes på Ankerbrua, også kjent som Eventyrbrua, i strålende høstvær. Vi hadde håpet på forhåndsomtale i Aftenposten Aften, men det fikk vi ikke. Det førte til at bare 18 deltok i denne vandringen. Akerselva var viktig for Asbjørnsen hele livet, guttedagene med oppvekst i Dronningens gate, unge år rundt Grønland, voksne år med friluftsvandringer via elva og inn i marka.

Eventyrbrua

Bjørn Ringstrøm ledet første del av turen, og Helge Godø fra Gamlebyen historielag overtok på Asylet på Grønlandsleiret.

På Ankerbrua fortalte Ringstrøm om Dyre Vaa og hans eventyrskulpturer. Han gjenga Asbjørnsens versjon av Per Gynt sagnet og av eventyret omKari Trestakk med referanse til mange internasjonale versjoner: Cinderella, Cendrillon,Cenicienta, Askepott etc.

Th. Kittelsens plass

Neste stopp var Th. Kittelsens plass på hjørnet av Søndre gate og Thorvald Meyers gate, en plass de færreste vet om der den ligger bak lås og slå som minigolfbane i dag. Ringstrøm fortalte om Kittelsens eventyrtegninger og vennskap med Asbjørnsen som i utgangspunktet var noe skeptisk til tegningene som han syntes var for groteske. Men det fortok seg. Ringstrøm er vokst opp i nabolaget og fortalte fra guttedagene da plassen het Lekern på folkemunne og var samlingspunkt sommer og vinter.

Krohgstøtten

Vi krysset Nybrua (bygd i 1827) og stanset ved de sørgelige restene av Krohgstøtten som liggerforan Legevakten. Den ble demontert for opp-pussing for en menneskealder siden, og er fremdeles ”under arbeid”. Monumentet var støpt ved Nes jernverk til minne om ”Grunnlovens far”, statsråd Christian Krohg (1777-1828). Det ble avduket 17. Mai 1833 med tale av Henrik Wergeland som hadde startet feiringen på forhånd og holdt en tale de færreste forsto. Ringstrøm ga oss en smakebit. Det var hovedstadens første offentlige monument og midtpunkt for 17. maifeiringen iChristiania fram til 1860-årene. Her har selvfølgelig Asbjørnsen deltatt.

Prinds Christian Augusts Minde

Vaterlandsbrua

Asylet

Vi begir oss til Asylet på Grønland. Asbjørnsens far gikk konkurs i 1831 og familien flyttet til Grønlandsleiret. I 1838 bor han på Grønland 15, samme adresse som Asylet som opprettes året etter. Var det hit de flyttet i 1831? Det er spesielt å komme inn i kafeen og tenke at dette muligens er den eneste av Asbjørnsens mange adresser som fortsatt står. Helge Godø fra Gamlebyen historielag forteller oss om Grønlands utvikling på Asbjørnsens tid. Det skjedde en eksplosiv utvikling på 1800-tallet fra landsby til forstad og i 1859 bydel i Christiania sammen med Gamlebyen. Det var ikke murtvang i denne delen av byen.I 1801 foretas den første nominelle folketellingen som viser en variert befolkning med arbeidsfolk, sjøfolk, slakteriarbeidere, håndverkere og fire vertshusholdere .

Leiret

Grønlandsleiret var innfartsveien fra øst og videre over Vaterlandsbrua, Gamleleret fram til brua ble steinsatt med stein fra St. Hallvard. På Grønland Torg , populært kalt Kutørjet var det kvegmarked fra 1860-årene.Her var det livlig alle ukens dager.Fra slutten av 1700-tallet var det sammenhengende husrekker fram til Gamlebyen. Langs sjøen lå Oslo Strandvei med båthavn. Dette var en yndet vei for utflukter til utsiktspunktene i Ekebergåsen. Helge Godø leser rammefortellingen til Asbjørnsen fra Ekebergkongen som gir så fine glimt av hans guttedager i strøket. Det lille røde huset i Svingen som omtales i sagnetligger antagelig i krysset Valhallveien/ Ekebergveien (nr. 46). Deler av huset er veldig gammelt. Det er et annet 30 m. lenger oppe som også kan være mulig.

Gamlebyen

I Gamlebyen fortsatte livet selv om byen ble flyttet. Her lå fortsatt bispegården, Ladegården og Oslo Hospital. Her var kanonstøperi i tidligere Nonneseter kloster, tilreisende til markedene kom her også. Alunverket i Ekebergåsen anlagt på 1700tallet var like viktig som Blaafarveverket og ble drevet til 1820. I dag er bare sår i naturen et minne om denne driften.

Fra 1850 til 1900 steg befolkningen fra 30000 til 200000. Jernbanen blir anlagt på Asbjørnsens tid og åpner gradvis ut mot Europa.

Asylet ble bygget i 1740 som en privat velstandsgård, Sidefløyen ble bygget ca. 1800. Huset har hatt mange funksjoner opp gjennom tidene, her har vært alt fra verksteder til bank.I 1839 ble det Børneasyl her, forbedringsanstalt og skole. Senere har det vært brukt til sosiale formål. I dag er det bydelshus med en god kafe. Godø berømmer den skjønnsomme restaureringen som kommunen har foretatt, og vi slutter oss til det.

Ringstrøm takker Helge Godø for hans interessante kåseri og overrekker en gave. Vi takker begge guidene våre for en fin høstdag i Asbjørnsens tegn.

Referent

Jorunn Vandvik Johnsen

En vårkveld på Krokskogen med Asbjørnsenselskapet.

Klokka 14.30 onsdag 26. mai 2010 startet en nesten fullsatt S-buss med en opplagt sjåfør Håvard ved rattet fra St. Olavs gate med kurs mot nord. Allerede før vi var rundt første sving grep en entusiastisk turleder, Trygve Christensen, mikrofonen og holdt siden et godt grep på den under det meste av turen.

På Røa ble det plukket opp flere deltakere, slik at tallet kom opp i 44. Opp gjennom Sørkedalen var det bare å snu hodet til høyre og venstre som på en tennismatch for å få vite om gårder og plasser vi passerte. Det ble både Sørkedals- og Nordmarkshistorie i massevis med Bogstad som det første viktige navnet.

Etter å ha passert Skansebakken, måtte vi ut på en liten spasertur til Øvre Lyse, der det akkurat som på Asbjørnsens tid ikke var noen hjemme. Han traff imidlertid etter hvert en kjerring å spørre om veien, det gjorde ikke vi. Men på den vakre vollen fikk vi av Kåre Haug vite mye om Asbjørnsenstien og om diskusjonen blant fagfolk om hvor Asbjørnsen egentlig hadde forlatt Sørkedalen (Øvre eller Nedre Lyse) og hvor han rotet seg bort. Det var primært Fredrik Schjander d.e. og Ove Lange som småkranglet i tidsskriftet St. Hallvard, men mange andre har også blandet seg inn. Det må for øvrig sies at Øvre Lyse var ytterst velholdt og for oss et utmerket utgangspunkt for det som var turens egentlige formål, å tilnærmet følge den ruta Asbjørnsen gikk i sin tid.

På grunn av at Trygve ved rekognosering noen dager før hadde konstatert at det lå snø på Gråseterveien, dro vi tilbake om Sørkedalen skole og parkeringsplassen ved Åmot til veien over Pipenhus og Kjelsås, langs Langlivann, Kringla, Svarten og Vesleflåtan, bråsnudde der og ankom Heggeliafra nord. Her hadde stedets hund og katt tydeligvis en lek á la Tom og Jerry gående. Katta hadde latt seg jage opp i et tre, der den med største flegma lå bedagelig i en kløft og betraktet bikkja som gjødde som besatt. Dette hadde de gjort før! Været hadde så langt vært til å leve med, men på Heggelia var det grisekaldt, 7 grader, og det kom noen regndråper. Så da vi fikk slippe innendørs for å spise medbrakt niste, var det ingen som hadde det minste å innvende.

Etter rasten ble kursen satt nordover igjen, og vi ble lempet ut ved brua mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Det var her det ifølge kjerringa Asbjørnsen traff på Lyse var noe ”vringel og kringelkrangel” og ”liksom ei bru dem kaller for”. Både Trygve og Kåre Haug la her ut om hva de trodde var den mest sannsynlige veien Asbjørnsen hadde tatt, to nokså ulike teorier, og som for å understreke at dette var noe riktig alvorlig, fikk vi en ørliten snøbyge over oss.

På vei mot Stubdal og Kjerraten fikk vi av Kåre en ikke helt lettfattelig orientering om hvilket fantastisk arbeid som var utført i denne delen av skogen med hensyn til å få tilrettelagt for fløtingen sørover til Bogstadvannet. Det var kanaler og tømmerrenner både her og der, og det var mulig fortsatt å skimte rester etter anlegget av hestebanen mellom Damtjernog 12ern ved Storflåtan. Murene til 12ern er også gjenoppbygd og har imponerende dimensjoner.

Kjerratanlegget fra Steinsfjorden opp til Damtjern har en stigning på nær 400 meter, og det var virkelig flukt over Peder Ankers initiativ da han kom på tanken om at det i det hele tatt kunne la seg gjøre å få tømmeret over i Sørkedalsvassdraget. Av de opprinnelige 11 hjulhusene på strekningen er det bare rester igjen av fundamenter her og der, men 5ern ved Brentlær er av en gjeng ildsjeler fra Åsa nå bygget opp igjen, slik at det går an å se en av kjerratene i drift og få et innblikk i hvilken nesten genial oppfinnelse dette virkelig var.

Det var bygget kjerrater tidligere, også i Norge, men ingen av samme størrelse som dette anlegget. Den mest ihuga ildsjelen av alle ved restaureringen, eller skal vi si nybygget, var ingeniør Arve Frydenlund, og han møtte oss ved 5ern. Han har viet en stor del av sitt voksne liv til dette arbeidet, og han var mektig stolt over å ha fått det til. Allerede i Norsk Skogruksmuseums årbok nr.9 (1978-81) skrev han en lang artikkel om kjerraten, den finnes også som særtrykk, og han har fått laget en modell i stor skala på Skogbruksmuseet. Ved 5ern fikk vi høre om gjenoppbyggingen og om finansieringen av arbeidet, og vi fikk se hjulet og kjettingen i drift. Dette må betegnes som en utmerket test et par dager før dagen, for 5ern blir offisielt åpnet først 29. mai. Det var imponerende å se hvilke krefter som kunne settes i sving med det beskjedne vannet som fikk hjulet i gang. De kunne sine saker i gamle dager.

Kjerraten var i drift i vel 40 år, den ble nedlagt i 1850, og Peder Anker tjente neppe noe som helst på den, men på det meste var det 300-400 arbeidere som jobbet her, så det betydde en god del for Åsa-bygda.

Nede ved fjorden, ved Enerbrua, har Kjerratmuseet fått oppført et sjarmerende lite bygg med en kvern og en oppgangssag tilknyttet, og med et amfi mellom museumsbygningen og kverna. Inne i museet fins det en modell over hele anlegget og en liten modell av en kjerrat som settes i gang med vannpåføring. Veldig fint gjort.

I amfiet fortalte Frydenlund alt som er verdt å vite om hele kjerrathistorien, og det ble sent før vi kom på hjemvei. Han har forsket mye i gamle papirer de siste årene, og en oppsiktsvekkende nyhet var at det ikke var svensken Samuel Bagge som sto bak byggingen, slik det har vært opplest og vedtatt i all tid. Bagge kom ikke inn før anlegget var i drift, og den som skal ha æren heter Hans Henrik Thon. Henning Østberg takket for foredraget og overrakte Frydenlund et eksemplar av Juletræet for 2009, Fire Eventyr.

På vei mot Oslo viste Kåre Haug den samme filmen som vi så 15. januar på Ibsenmuseet, den som Gunnar Fjeld etter en idé av Bernt Bjørn-Hansen hadde laget tidlig på 1950-tallet og der Fjelds 12-årige sønn Per spilte ”vandrende gutt”, en svært ung Asbjørnsen. Filmen er oppgradert på mange måter og fremsto som en moderne produksjon.. Bjørn Ringstrøm leste en humor-stubb av Jacob Dybwad, ”En sommernatt på Krokskogen”, og lovet at våre guider skulle bli behørig belønnet senere, noe som skjedde like etter at referatet ble skrevet.

B.R.