Turer 2012

”I EKEBERGKONGENS RIKE”

Asbjørnsenselskapet arrangerte høsttur sammen med Norsk Folkeminnelag søndag 9. september som et tilbud under Kulturminnedagene med motto ”Møteplasser.” 50 mennesker møtte opp ved Ekeberg Hovedgård hvor første treffpunkt lå.

Ringstrøm fortalte litt om stedsnavnene i området , bl.a. om Svenskesletta hvor et stort slag mellom nordmenn og svensker hadde

funnet sted. Nordmennene vant slaget. Det fortalte Mor Koren at folk hadde visst på forhånd, for de usynlige hadde gått med musikk og spill i forkant av slaget. Om de hadde gått i etterkant, var det nederlag. Dette kan man lese om i Mor Korens dagbøker. Her har hun også nedtegnet en beskrivelse av Ekebergkongen som var så utrolig gild, kledd i sølv og gull. En virkelig stormann!

Hovedgården. Jens Treider fortalte om stamhuset Ekeberg, ett av fire i Norge. ”Norges største spurv” ble det kalt, grått og ikke spesielt ruvende. Det har vært under restaurering lenge, men er ikke ferdig. Våningshuset er bygd i 1777. Det hadde svalganger langs begge langsidene i første etasje. Etter 1814 var det ikke lenger lov å opprette stamhus.Familien Røhrt satt her fra 1777, stamhus fra 1781. I 1933 ble gården overdratt til kommunen.

Ekeberg har en meget spennende geologi, selve platået er formet av hav og is, her er grunnfjell og skrinn jord med en stor forkastningsskrent ned mot Oslo-gryta. Her ned mot Gamlebyen ligger Svingen hvor kona som ble jordmor for Ekebergdronninga bodde. Sagnet får vi høre senere.

Arkeologisk er det også et flott område. Her har folk bodd fra steinalder av. Samme hvor en graver, støter en på fornminner. Her er skålegroper, helleristninger, gravhauger og gjenstandsfunn i mengdevis.

Skuespilleren Anitra Therese Eriksen leser Asbjørnsens ”Ekebergkongen” her i de rette omgivelsene. Senere på turen leser hun flere varianter av sagnet. Ringstrøm forteller om stedsnavn og personnavn i sagnkretsen. Ekebergkongen skal ha lignet på Bernt Anker, ble det sagt. Kjente signekjerringer og desslike er det også.

Når Ekebergkongen vil forlate riket sitt på grunn av all” skytinga og dommeneringa”, er det fordi Alunverket er opprettet( 1737).

Kunsthistorikeren, Ina Johannessen, direktør for Skulptur- og Fornminneparken forteller så om planene deres i Ekebergområdet. Arbeidet er i gang med å rydde i skogen og skaffe tilbake den fantastiske utsikten over Oslo herfra, samt opparbeide gode gangveier med belysning. Stiftelsen arbeider tett med byplankontoret om alt som skjer. I alt 25 skulpturer er valgt ut i samråd med Norsk Billedhuggerforening og kommunen som har siste ord. Skulpturene som ikke er så store (ca. 2.10m.) blir plassert langs veiene. Noen av dem er laget spesielt for prosjektet av norske billedhuggere.  Man håper på åpning i september 2013. Man åpner opp for maksimalt 80 skulpturer, men dette ”er i det blå”.

På ”Suttungsletta” forteller Ringstrøm om de flotte prospektene som er laget over byen Christiania fra utsikten på Ekeberg, det aller beste stedet å se byen og fjorden fra. I ”Norge fremstillet i Tegninger” som kom i 1848 er Asbjørnsen den som skriver tekstene til bildene. Anitra leser fra denne teksten.

Han forteller også om byens signekjerringer som jo nevnes i sagnet og om alunverkets historie.

Til slutt om Jomfru Andersson på Gressæter som var Asbjørnsens kjæreste og samboer i mange år og hans nærmeste venn hele resten av livet. En utrolig historie er det om fattigjenta fra Borås som blir en av Christianias rikeste kvinner.

Ved vannreservoaret bak Ekebergrestauranten leser Anitra en variant av ”Spurningen” som Jørgen Moe fikk fra en søster. Den viser tydelig at dette ikke var et barneeventyr slik prinsessa ordlegger seg.

Erik Henning Edvardsen kåserer så om de forskjellige variantene av Ekebergkongen. Det er selve ”Ursagnet” i Asbjørnsens produksjon   av sagn. Han viser også de lange linjer til det klassiske i motivene.

En fin dag med mange impulser ble det. Vi takker arrangørene!

Ref. Jorunn Vandvik Johnsen

”En tiurleik i Holleia” - Vårturen 2012

”En tiurleik i Holleia” var ramme om turen 3. juni som var arrangert av Clarin Moestue og Harald Julsrud. 42 medlemmer deltok på turen som gikk per buss til Ringerike. Underveis fortalte J. V. Johnsen om det store skandinaviske studenttoget fra Christiania til Ringerike i 1851 hvor Jørgen Moe var primus motor. Vi ser for oss med hvilken stolthet de norske studentene viste flere hundre danske og svenske studenter synet av Ringerike fra ”Kleivens svimlende Portal”. Slik åpnet det seg for oss også på en dag med alt fra regn til strålende sol.

Gygresagn fra Krokkleiva ble også fortalt, og det ble snakket om bygdeborgen på Hestehagaberget ved Stein gård. Ga den navn til gården?

På Øde Rå på Steinsletta ligger stua Jørgen Moe ble født i, men den gangen sto den på Mo gård. De to hovedgårdene i Hole er Stein og Mo. I Norderhov Tanberg, Ask og Veien. Her har store slekter sittet til alle tider.

Tanberg

Ved Norderhov ser vi opp mot Tanbergmoen hvor flere gravhauger tegner seg mot himmelen. I alt er her tjue gravhauger og flere hundre flatmarksgraver. Det var her de skandinaviske studentene overnattet og ble traktert av de lokale krefter. For en ramme og helt etter tidens smak! Her var også rettersted fra 1700-tallet av. Før det på Stein. På Tanberg satt det i middelalderen lendmenn av kongsslekt. En av dem, Erling Alfsson, ble utnevnt til baron da Magnus Lagabøter innførte den tittelen. Gården het da Thornberg, og baronen skrev seg på latin: Comes de Montespina.

Ask

Det er Ask Gods som er rammen om ”En tiurleik”. Kaptein Gram på Ask var en venn av Asbjørnsen, og begge var lidenskapelige jegere og naturelskere. Sammen tar de seg inn til Asksetra hvor de overnatter og får høre lokale sagn som dreier seg om jakt og underjordiske, før de på natta begir seg ned til Hyttetjernet hvor de får oppleve praktfull leik og avslutter med å skyte stortiuren!

Vår buss stanser i tunet på Ask. Dagens hovedbygning er oppført i 1870, sterkt inspirert av Oscarshall. Det er altså ikke dette huset Asbjørnsen bodde i når han var på besøk. Men bilder av det gamle hovedhuset viser også en flott bygning. Anne Løvenskjold som drev gården først med sin mann og deretter alene i 23 år, blir vår guide innover i Holleia til Asksetra. Hun gjorde turen uforglemmelig med all sin kunnskap om området, om skogsdriften, om utviklingen i området etc. Asksetra er bygd som hytte, ikke selshus. Den ligger idyllisk til og har til og med en ask på vollen. Harald Julsrud leser fra Asbjørnsen her på ”åstedet”og forteller om gruvesagnene og mineralforekomstene i området.

Vi tar oss deretter ned til Hyttetjern som ligger med et lett tåkeslør og ser vakkert og trolsk ut. Her leser Clarin Moestue beskrivelsen av tiurleiken og stortiurens endelikt med slik innlevelse at vi føler det som om vi har deltatt i leiken! Vel tilbake på Ask takker vi Anne Løvenskjold for følget og alt hun bidro med, før vi setter kursen til Veien, Hringarike Museum.

Veien

Her får vi ”jernaldersuppe” til lunsj, riktig velsmakende. Deretter ser vi oss om i museet som er basert på funn fra de mange gravhaugene fra jernalder som fins på området. Her er gjort mange spennende funn, og kopier av dem er vist i en utstilling som følger en kvinne i tre epoker: Jernalder, 1800-tallet og nåtid.

På tuftene av et langhus fra jernalderen er det reist et langhus som er meget imponerende både i størrelse og dimensjoner. Ingen tvil om at dette er et gammelt høvdingsete. Noe navnet også forteller oss: Sletta med helligdommen.

Stein

Neste stopp et Stein gård. I bussen forteller J. V. Johnsen gygresagn knyttet til Gyrihaugen og Stein. St. Olav som skal bygge kirke på Stein og blir utfordret til kappbygging av gygra som vil bygge bru over Steinsfjorden. Da kongen vinner, blir  gygra så rasende at hun slenger kampesteiner etter kirka. En ble liggende nedenfor gården mens en annen landet på Mo, sies det. Da tok hun lårbeinet sitt og siktet etter tårnet, men beinet landet like ved Halvdanshaugen, og der ble det en stinkeputt som fremdeles kan oppleves og luktes. Kirkeruinen ved gården er i romansk stil bygd i stein fra Ulvøya og Steinsetra og ble reist i 1100-tallets annen halvdel. Snorre skriver at Olav var på Ringerike i 1015. Han kan ha anlagt en  trekirke her den gangen. Et tegn på det er et myntfunn gjort i steinkirkens gulv av 60 mynter, alle fra før 1035.

Det er en vakker ruin som møter oss i den velholdte hagen på Stein. Skip, kor og apsis ses ennå. Kirken kom under Mariakirken i Oslo på 1300-tallet. Den ble nedlagt rundt 1575, og brant ned i 1621. Opp gjennom årene er det gjort mange forsøk på å få den gjenoppbygd, men forgjeves.

Halvdanshaugen

Vi får oss en tur ned til Halvdanshaugen også. Den er 60m. lang og mellom fire og fem meter høy. 90-årene ga mye ny kunnskap om haugen som antagelig har to strata, den eldste fra 400-tallet, den yngste fra 800-tallet. Den er aldri gravd ut, men har vært utsatt for haugbrott langt tilbake i tid. Alt i de eldste kildene blir det fortalt at Halvdan ble gravlagt i dette området, men først i Snorre blir det fortalt at han ble delt i fire. Kanskje ut fra tidens relikviedyrking.

Når en står på Stein, blir en slått av beliggenhetens betydning. Ikke rart at dette ble hovedsetet og har vært det i uminnelige tider. Her er alt! Til og med en egen bygdeborg i ufredstider!

Vi forlater Ringerike for denne gang og tenker på hva dette landskapet med sine sagn og sin historie har betydd som inspirasjon for Jørgen Moe og P. C. Asbjørnsen i deres innsats for vår folkediktning.

Vi takker arrangørene for en fin dag på Ringerike!

Referent: Jorunn Vandvik Johnsen