Hva var det som inspirerte og hvilke utfordringer møtte våre første folklorister da de prøvde å formidle stoffet? Noen ønsket å foredle det fortalte gjennom dikt og noveller, mens Andreas Faye, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe – hver på sitt vis – forsøkte å finne ulike former for «kildenære» gjenfortellinger.

Grovt sett forsøkte Faye å sammenstille og referere så vel topografiske skrifter som egne og andres observasjoner, Asbjørnsen skapte et miljø av både skepsis og fortellerglede rundt sagnene, og lot den ene fortellingen avløse den andre, mens Jørgen Moe var lyttende og forsøkte å gjengi den folkelige tone ved dikterisk teft.

I rivningen mellom opplysningstid og romantikk, topografisk viten og større fokus på lingvistikk og historisk kunnskap, foregikk det i Tyskland en strid mellom de som ville poetisere folkediktningen og brødrene Grimm, som forlangte at det skulle fortelles som folket selv gjorde. Men også mellom brødrene oppsto det uenighet. Jacob Grimm mente målet måtte være diplomatiske gjengivelser, men med frihet til å velge de mest arkaiske elementer fra ulike fortellinger. Wilhelm Grimm ønsket derimot å gjenskape den folkelige stil gjennom å rendyrke episke virkemidler og taleformer. Den samme uenighet avleiret seg også blant de ulike nasjonale arvtakerne, men mest problematisk var det at ingen riktig kom i gang med å samle norsk folkediktning, – ikke før Andreas Faye tok fatt på oppgaven.

Hva som i utgangspunktet var ment som en vandring med studentvenner i 1824, gjennom Telemark og Grevskapene for å gjøre seg kjent med landet, ble i praksis den første folkloristiske samlingsferd. Med samme mål og innretning ble det i 1825 arrangert turer til Ringerike og til Hedmark, Toten og Hadeland. Først etter ulike råd og veiledning tok Faye fatt på å revitalisere sitt innsamlede materiale. Uten å oppnå mye respons, appellerte han også til venner, fagfrender og historikere om å få tilsendt hva de kunne oppdrive av opplysninger. I begynnelsen av juli 1833 forelå likevel hans Norske Sagn, en ytterst rikholdig bok, trykt i Arendal. Mellom atskillig inspirasjon blant dikterne og P. A. Munchs kritisk anmeldelse, fikk Faye våren 1835 tilsendt et knippe sagn, samlet av den unge  Peter Christen Asbjørnsen. I begeistring over det tilsendte utnevnte Faye ham til «overordentlig Sagn-Ambassadeur». Dermed var kontakten opprettet. Snart gjorde Asbjørnsen klar en ny forsendelse på tolv sagn og en ballade og sendte til Faye. Det er hva første bindet omhandler.

I bind 2 bringes for alvor Jørgen Moe inn i kretsen. I utgangspunktet var han en som ønsket å poetisere og gjenfortelle på nasjonalt vis. Men sist i juni 1837 ble Asbjørnsen og Moe enige om å samarbeide om å utgi eventyr. Asbjørnsen varslet Faye om at han ikke lenger ville sende ham tekster, da han som den publisist han var selv ønsket å tre ut i verden med sitt stoff. Det skjedde like oppunder jul i 1837, med et knippe eventyr og sagn i Nor, En Billedbog for den norske Ungdom. Enda lyktes det Faye å få en motvillig Jørgen Moe til å gjenfortelle sagn for sin nye utgave, Norske Folke-Sagn (1844). Men som Asbjørnsen og Moe klekket ut sine intensjoner og konsentrerte seg om fellesverket, Norske Folkeeventyr, ble Andreas Faye dem mer perifer. I sin tilnærming til Jacob Grimm var det særlig de antikvariske sidene som tiltalte ham, og han fortsatte å forespørre om sagn, men det kom aldri flere folkloristiske utgivelser fra Fayes hånd.

Også Asbjørnsen var opptatt av Jacob Grimms idé om og fremgangsmåte for gjenfortellingen, men la større vekt på nøyaktig gjengivelse etter muntlige forlegg. Spesielt med sagnene drev han det så langt at replikkene ble gjengitt i informantens målføre, mens rammefortellingene skildret både natur og menneskelig psyke. Jørgen Moe som først tenkte på å gjengi folkediktningen i poetiske vendinger, ble naturlig nok mer tiltrukket av Wilhelm Grimms fortellermåte. Dermed kunne de to – liksom brødrene Grimm – og etter tilsvarende skillelinjer, begge påstå at de fortalte som folket selv. Så begeistret var Jacob Grimm over hva Asbjørnsen og Moe utrettet med eventyrene at han omtalte dem som mønstergyldige, og hevdet at: «Die norske folkeeventyr sind die besten Märchen, die es gibt».

En hovedsak i bind 2 er også finne ut av hvor tidlig Asbjørnsen kom i gang med innsamling av sagn og eventyr, å gjøre rede for arbeidsmetoden med opprettelsen av et varia-system, og å undersøke og korrigere påstandene om proveniens og tidspunkt for opptegnelsen av enkelte eventyr- og sagntekster.