JULETRÆET 2024

Asbjørnsens eventyrlige bøker.

En bokhistorisk studie i Oslo Katedralskoles samling

For at eventyrene og sagnene skulle bli publisert, krevdes aksept hos landets forleggere, som med rette tvilte på at litteraturen kunne finne noe kjøpevillig publikum i Norge. Feilslåtte subskripsjonslister bekreftet at allmuens muntlige folkediktning ikke angikk de lesende, dannede klasser. Av de få som så noen verdi i folkediktningen var historieprofessor P. A. Munch, og fra Tyskland kom det etter hvert oppmuntrende ord fra selveste Jacob Grimm, om at «Die norske folkeeventyr sind die besten märchen, die es gibt.»

Som årene gikk, ble det mer rift om utgivelsene, og interesse for oversettelser til fremmede språk. Da Asbjørnsen i 1870-årene henvendte seg til danske Gyldendal for å skaffe bokutgivelsene bedre vilkår, illustrasjoner og et større publikum,mottok han kritikk for å ha solgt nasjonens stolteste arvestykker til utlendinger. Avisdebatten ble endog under tittelen Striden om norske Forfattere og danske Forlæggere (1880) utgitt i bokform. Det var da også litt av en bragd de to pionerene hadde utført, Asbjørnsen alene med sagnene, og sammen med Jørgen Moe med eventyrene, da det gjennom den grimmske idé å fortelle som folket selv, lyktes dem å skape språklig reformasjon og rydde plass for en ny litteratur. Den omstendelige kansellistilen ble erstattet med en enklere setningsbygning, og det ble innført mange norske ord og uttrykk. Det er rart å tenke på at de uanselige, små heftene med enkelt, typografisk omslag, i dag er blant de mest ettersøkte, sjeldne og kostbare objekter en boksamler kan ønske seg.

Årsskriftet er blitt en praktutgave basert på femti års utgivelseshistorikk, 1837–1887, der Ernst Bjerke gjennom omfattende undersøkelser gjør rede for hver eneste tittel som utkom i Asbjørnsens levetid, og på underholdende vis forteller om alt fra forleggere og forlagskontrakter til utgivelsesdatoer, mottakelse, anmeldelser og variantbind, eierhistorikk, og hvor klenodiene befinner seg i dag.