Turer 2011
Lauvlia - referat fra høstturen 18. september 2011
Programmet for dagen var omfattende: Vatnås kirke, Lauvlia, Villa Fridheim Vi måtte av gårde tidlig. Klokka 09.00 var det 29 deltagere om bord, 6 ble plukket opp på Lysaker og 2 på Ramstadsletta. Senere på dagen sluttet ytterligere en seg til oss, i egen bil. Været var ikke det beste, men heldigvis skulle vi ikke være så mye ute.
På vei mot Drammen leste Ringstrøm opp et sagn nedtegnet av Asbjørnsen, om kapproing med nøkken i Oslofjorden:
Det var morfar til Nils båtsmann som mintes dette fra den gang han var ung reservelos og bodde i Gamlebyen. Han var ferdig med å lose ei skute ut fjorden og ga seg på hjemvei fra Rauer-Kalven. Da ble han var en mann i en halv båt som kom roende styggelig fort og rodde i ring rundt ham. Det var ikke vanskelig å forstå at dette ikke hang riktig sammen, det måtte være nøkken.
Morfar rodde fort, men på Larkollen gikk han i land og fikk seg en dram i håp om at nøkken skulle bli lei av å vente på ham der ute. Men det hjalp lite. Enda han tok seg drammer både på Refsnes og Bevøya, fortsatte den nifse leiken med nøkken som alltid rodde i ring rundt ham. Brennevin i Filtvet og Drøbak var like omsonst.
I Sandbukta, etter nok en solid støyt, kom det imot han på stranda en gammel mann som ville bli satt over til Håøya mot fyrstelig betaling, en halv skjeppe penger. Morfar dro kjensel på gubben, det var Ekebergkongen. Han skulle gifte seg med stedatter til kongen i Håøykollen. Og morfar rodde igjen det han var kar om. Men nøkken i den halve båten var der som før, og nå rodde han fra dem så spruten sto, rett mot Håøya. At Ekebergkongen forhøyet betalingen til en hel skjeppe penger, hjalp ikke, nøkken var først i land på øya. Det var blitt mørkt, men det skinte som dagen fra alle de faklene som brant på øya, og der var det et gildt brudefølge med spillemenn og kjøkemester, mange flotte hester og ei ung brur med kone og i den aller fineste stas du kunne tenke deg. Opp fra stranda gikk det en grå hest som la seg ned foran henne som ei bikkje, sånn at hun kunne stige opp. Det var nøkken hadde skapt seg om. Følget red mot det smaleste delet på øya. Ekebergkongen hoppa så langt opp på land som han greide, fant seg en hest og rei etter, men han var for seint ute.
Morfar lo seg skakk av å se på trollene som datt for fote der Ekebergkongen rei, men så tok han ei selbørse han hadde liggende i båten, putta i en tygd sølvknapp og fyrte over brudefølget. Det ble køl svart. Alt var borte. Og i pengesekken var det bare neper. Morfar ble rasende, så han tok og tømte sekken over bord. Men da syntes han nok det klang av sølv, og da det ble lyst, fant han et par gamle sølvmynter. Og brura, hu er vel hos trolla i Håøykollen ennå, om noen vil vite det. Om hun ikke er kommet ut derfra,da.
Sånn går det, med drammer på minst seks steder mens en ror det en orker. Det spørs om ikke fylla har skylda. Og Ekebergkongen flyttet jo til Kongsberg, som vi husker fra et annet sagn.
Ved Hoksund fortalte Jorunn Vandvik Johnsen om det store gullfunnet ved Hoen, det største i Norge noen gang, og om husmannen som fant gullet og bonden som eide jorda og om den eventyrlige belønningen staten ga og som de delte mellom seg.
Og så testet Ringstrøm om noen fortsatt husket Herman Wildenvey og hans Tungetaleridyll
Da Blåfarveverket var passert, fikk vi høre sagnet om Vatnås kirke, slik Faye forteller det.
Da Olav Haraldsson på sin kristningsferd rundt i landet var kommet til Sigdal, kom følget på villstrå og holdt på å forgå av tørst. De stanset inne i en trang dal, og kongen lovet at dersom de fant vann her, skulle han bygge en kirke. Straks sprang det en kilde ut av fjellveggen, og alle drakk det de var i stand til. Kommet på hesten igjen, oppdaget kongen en tiur i et tre og la pilen på buestrengen for å skyte. Men i det samme oppdaget han en liten kirke av rent gull. Etter modell av den ble det senere reist en kirke der på stedet, og den fikk navnet Vatnås kirke. Kilden ligger i åsen bak kirken og er aktiv den dag i dag. Vannet skal ha helbredende kraft for mange sykdommer, og helt til det siste, kanskje i 2011 for alt vi vet, har folk hentet vann fra den.
Vatnås kirke, en liten lovekirke, ankom vi i pøsregn, noe som gjorde at vi ikke kunne få sett helt klart alle de spennende dekorasjonene i den. Kirken er privat, det er oppsitterne på Grenskogen som steller pent med den, som de alltid har gjort. Olav Vatnås fortalte lunt om kirken ”sin”. Det er ikke helt sikkert at den står på nøyaktig det stedet den første kirken sto, og det har vært en kirke mellom den og den nåværende, men den er ihvertfall ikke flyttet siden den ble bygget på 1660-tallet, og etter en ganske omfattende restaurering i de nærmeste årene etter krigen, ble den gjenåpnet i 1948. Siden har den gjennomgående stått uforandret. Mye av interiøret er fra annen halvdel av 1600-tallet. Christoffer Ridder har hatt ansvaret for altertavlen og all treskjæring i kirken, mens rosemalingen og veggdekorasjonene er anonyme. På 1800-tallet ble all dekor overmalt, og det var et svare strev å komme igjennom alt det hvite. Men resultatet ble vellykket. Et relikvieskrin i sølv med gullforgylling, formet som en kirke av nesten samme type som Vatnås selv, er dessverre havnet på Nationalmuseet i København, men kirken har fått laget en kopi hos David-Andersen.
I kirken avholdes det nå messe seks ganger i året, og den blir brukt til bryllup.
For mange av deltagerne var dette det første møte med en liten perle av en kirke ”i vilden Skoug”.
På vei mot Lauvlia leste Ringstrøm en fin liten fortelling av Christian Skredsvig om gjeterjenta Gro som kom i basketak med bjørn og fikk skadet seg. Broren hennes, Knut, ofret nattesøvnen og dro til Vatnås-kilden og hentet hellig vann som hun kunne ha på foten sin. Hun lovet ham inni seg noe av det fineste hun kunne finne på, nemlig å ta ham med til en smekkfull moltemyr som bare hun visste om, men han skulle ikke få vite noe før han sto midt i myra!
På Lauvlia var årets utstilling viet eventyr, utstiller var Thomas Klevjer med raderinger og litografier, og det var en god del Asbjørnsenrelatert stoff utstilt i atelieret, bl. a. noen brev og den ene av dørene fra Rosenborggaden 2. Lauvlia, Theodor Kittelsens hjem, er et lite eventyr i seg selv, og vi skulle gjerne ha hatt mye mer tid på oss der, både under og etter framvisningen, men det ville vært for galt om vi ikke skulle legge turen om Eggedal og Krøderen når vi først var i gang etter den oppsatte planen. Så vi fikk bære over med at vi på grunn av storhandel i bryggerhuset ble ganske mye forsinket i forhold til tidsskjemaet. Det var kjærkomment for driften på Lauvlia at det solgt for mange penger.
Borgerstua stilte opp med en ganske solid buffet og med kjøpemuligheter i de øvre etasjene, så vi var ytterligere forsinket da vi gjennom bussvinduene kunne ta farvel med Eggedal og Skredsvigs kjente bilde ”Idyll”, Ola Omnan med katta ved foten, tredimensjonalisert i bronse av Nils Aas og oppsatt tett ved kirken. Dette er det mest karakteristiske bildet på det gamle Eggedal, Skredsvigs og Kittelsens landskap.
På vei over Norefjell leste Ringstrøm opp en kjærlighetserklæring til Eggedal av Christian Skredsvig, og så forlystet Harald Julsrud oss med å fortelle at han hadde fortsatt sin jakt på Julsrud-nissen. Han hadde funnet opphavsmannen til sagnet, Jacob Breda Bull, men ikke fått klarhet i om det lå et ekte sagn bak, enda han hadde oppsøkt Nasjonalbiblioteket et par ganger og forhørt seg hos Ørnulf Hodne som er spesialisten når det gjelder sagn. Julsrud kommer nok til å skrive nye kapitler til denne føljetongen og fortelle på senere turer, kjenner vi ham rett.
Ringstrøm hadde egentlig tenkt å fortelle litt om da Skredsvig hadde gjort en tabbe og kjøpt Jupsjøen, som vi kjørte forbi, men antok at tilhørerne for lengst hadde fått nok av stemmen hans og holdt munn. Men det kan kanskje nevnes at det bildet vi kjenner under navnet ”Jupsjøen” ble gitt til Dronning Maud da hun kom til Norge i 1905, og siden malte Skredsvig på oppfordring ikke mindre enn 16 kopier av det til folk som ville ha maken.
Villa Fridheim ventet på oss med åpne armer, selv om vi var en time senere ute enn varslet, og vi fikk høre en del om husets historie før vi ble sluppet løs for oss selv i de mange etasjene og gangene. Det er et mylder av ting å se på i dette eventyrhuset, fra veggmaleriene i kjempeformat til de mange tablåer og installasjoner og de til enhver tid aktuelle utstillingene av mer eller mindre kjente kunstnere. Ingen gikk seg bort, så vi kom av sted igjen, hele tiden en time forsinket. Da vi passerte Olberg kirke og ”Den gamle mester”, fortalte Erik Henning Edvardsen om forholdet mellom Asbjørnsen og Moe i deres eldre dager, det hørtes ikke så hjertelig ut som man gjerne skulle ønsket seg at det var.
Så senket stillheten seg. Og forbi Utvika sneglet trafikken seg langsomt, fordi alle satte ned farten for å se på minnene etter 22. juli. Midt på Steinssletta ble Kåre Haug og referenten satt av med kurs for Kleivstua og en konsert med ”Gutta på skauen”, men det er en annen historie. Og når bussen kom til Oslo, vet jeg ikke.
B.R.
”EN AFTEN VED ANDELVEN”
REFERAT FRA VÅRTUREN I ASBJØRNSENSELSKAPET,LØRDAG 28. MAI.
På våre vandringer i Asbjørnsens fotspor var turen i år lagt til Eidsvoll-området som han besøkte første uke i august 1842. Dette resulterte i to oppslag i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn som kom ut i 1845: ” En Aften ved Andelven” og ”Graverens Fortellinger”. Her tar han for første gang rammefortellingen i bruk for å gi riktig bakgrunn for sagnfortellingene. Dermed får vi en beskrivelse av et landskap og et sted. I rammefortellingene framstår Asbjørnsen som forfatter for første gang.
Turen var lagt opp av Bjørn Ringstrøm , assistert av Jorunn Vandvik Johnsen. Det var 29 deltakere på turen som foregikk i pent maivær helt til hjemturen i bussen. Da kom regnet!
I bussen refererer Vandvik Johnsen fra Asbjørnsens reisedagbok fra sommeren 1842, og Ringstrøm forteller om hans reisefølge, Meason Laing.
Stein skole ved Vormsund
Første stopp var Stein skole ved Vormsund, Eventyrskolen. Og et eventyr er den!
Vi blir tatt i mot av guiden Lise Bjørum som forteller livfullt om framveksten av denne skoleperlen. I 1930 kom den unge læreren Erling Elverhøi til Stein skole. Han reagerte på at skolebarna hadde så triste omgivelser og kontaktet sin venn, Ingeborg Refling Hagen. Hva kunne de gjøre for elevene? Resultatet ble en gjennomdekorert skole hvor tidens store kunstnere bidro. Arnstein Arneberg gav fargeskalaen for rommene hvor til og med pultene ble malt og dekorert med små motiver. I storskolerommet er hele fondveggen dekket av et maleri av Reidar Aulie: ”I natt red han Henrik forbi”. Wergeland er den store inspirasjonen, og fyndord og dikt av ham er malt på vegger og gjenstander. Men også sitat fra folkediktningen. Vår guide fortalte at alle folke-eventyrbøkene lå klar bak i klasserommet slik at elevene kunne hente seg en når de var ferdige med skoleoppgavene. I småskolerommet henger et bilde av Dagfin Werenskiold skåret i tre. Det dekker fondveggen. Elevene kalte det ”Geitene i paradisets hage”. Bildet var egentlig beregnet for nyoppbygde Skaugum, men kronprinsparet syntes det var for dyrt! Så fikk Refling Hagen kjøpe det til en mye lavere pris, men nok til at det tok år å betale det.
Fulle av skjønnhetsinntrykk og beundring for hva ildsjelene hadde skapt i trengselstidene på 30-tallet, dro vi videre til Nes gamle kirkeruin hvor eldste del er bygd på 1100tallet. Det ligger praktfullt ved Glomma og Vorma og er en imponerende ruin, populær som vigselssted og med et eget spel om sommeren. Her rastet vi. Asbjørnsen hadde planer om å besøke kirken som da fremdeles sto i sin fulle prakt, men reisefølget ville ikke dit. I 1852 brant kirken og ble gjenoppbygd nærmere Vormsund. Vi kjører mot Eidsvoll og er i nærheten av Grinder gård ved Kampå. Asbjørnsens hemmelige forlovede Lina Grinder kom opprinnelig herfra. I 1836 skal Asbjørnsen ha vært med familien Grinder dit.
Bårlidalen
Her krysser vi Vorma og kjører oppover langs elva på vestsiden. Fra bussen kan vi så vidt se stedet hvor ”Andelven og Vormen møtes i en pinlig offentlig forlovelse” ( Camilla Collett). Her nederst i Bårlidalen er det Asbjørnsen legger rammen om sagnene. Men her er ikke mulig å parkere. Ringstrøm har funnet en annen del av elva til å snakke om fortellingen.
I 1842 tok Asbjørnsen og hans skotske venn, Robert Meason Laing, inn på Eidsvoldsbakken Kurbad hvor de drakk av den jernholdige kilden funnet av Henrik Wergeland. De ble der noen dager før veien går videre til Nord-Gudbrandsdalen og reinsdyrjakt i Rondane. Her får Asbjørnsen høre Per Gynt sagnene og mye annet som han utgir i 1848, og der henger han ut Laing i skikkelsen Sir John Tottenbroom. Og det ble slutten på deres vennskap. Vi parkerer ved dagens kulturhus som ligger på tomta til Badet og går ned til kilden. ”Brønngjestene” skulle drikke store mengder av dette vannet i løpet av en kur. Det er fremdeles mulig å se spor av kilden, rødfarget vann med svak eim av svovel frister ingen.
Eidsvoll Verk
Ferden går videre til Eidsvoll Verk hvor det er lettere å komme til elva. Vi går nedover et stykke og finner en klaring. Moestue har med det fine høyttaleranlegget så alle kan høre. Her leser Ringstrøm ”En Aften ved Andelven” og Vandvik Johnsen forteller om Asbjørnsens samarbeid med ekteparet Collett og Camilla i særdeleshet. Et forhold som til tider ble satt på prøve. Men ekteparet blir gode rådgivere for ham i Huldreutgavene. Dessuten får han mye folkeminnestoff av Camilla som har vokst opp med en barnepike, Lisbeth Maria, som var en stor fortellerske. Hun blir kalt Anne Marie i” En Aften ved Andelven”, og mange av sagnene er antagelig fra Camilla.
Festiviteten
Vi går til Festiviteten, samfunnshuset som Mathiesen bygde til sine ansatte rundt 1900.Her får vi lunsj med nydelig utsikt til Andelven.
Eidsvoll kirke
Siste stopp er Eidsvoll kirke hvor handlingen i ”Graverens Fortellinger” er lagt. Asbjørnsen sier selv at rammefortellingen i det store og hele er skrevet av Camilla Collett. Heldigvis er det en oppdiktet graver for beskrivelsen av ham er ganske drøy. Østberg har trykket opp en tegneserie fra 1928 som var reklame for Tiedemanns Tobak med denne fortellingen. Alle får et eks.
I den vakre kirken blir vi mottatt av organist gjennom 40 år, Robert Robertsen som forteller om kirken gjennom tidene . Her har vært kirke fra kristendommen ble innført, godt plassert på Eidsivatings grunn. Deretter holder han en praktfull liten orgelkonsert for oss. Ringstrøm takker og overrekker Selskapets årsskrift som gave.
I bussen hjem leser Ringstrøm fra ”graveren”, og vi ankommer Oslo fulle av trollkjerringhistorier. Nanna Biørnstad takket for turen fra deltakerne. En fin dag på Romerike var det!
Referent Jorunn Vandvik Johnsen